Leter du etter Hannahs Hage?

Jeg har fått ny nettside og ny bloggside. Du finner meg her:

ellenwollen.no

Fortsatt muligheter!

Noen ganger, når mai er over, så altfor raskt, og vi har hatt en periode med finevær, så føler vi at sommeren kommer så altfor kjapt, siden det er juni allerede, og så tenker vi at nå er det vel for seint...for seint for denne frodige, deilige, naturlige og bugnende kjøkkenhagen som vi ønsket oss i april, men da var det jo altfor tidlig!

Ikke fortvil, det er mange ting du ennå kan plante, og faktisk noen av dem kan du fortsette å fylle på med utover sommeren. For eksempel reddiker og ulike typer salater. Sår du med et par ukers mellomrom, kan du være heldig og nyte langt utover sensommeren og høsten hvis den er snill med oss.

Nå kan du også plante rødbeter, senpoteter, squash, bønner og grønnkål. Jeg elsker ferske rødbeter, som jeg mener er undervurdert! Squash, bønner og grønnkål fortjener også sin plass, og alle disse er grønnsaker du kan forvelle og ta vare på til høsten og gjennom vinteren. Men det kan vi komme tilbake til.

En potte med bønner foran kjøkkendøra eller på terrassen er utrolig fin som prydplante også, og det er gøy for både voksne og barn å se den sno seg høyere og høyere oppover!

Lykke til, da, og ikke glem å sjekke flere tips i Hannahs Hage(Gyldendal). Den gir deg alt du trenger å vite om kjøkkenhagen utover sommeren, høsten og vinteren også. I tillegg skal jeg slrge for å krydre bloggen utover med mange små tips og råd om både kjøkkenhage og det grønne liv.

Vi blir flere!

"Flere og flere av oss deler opp hagen vår og gir plass til et lite hjørne hvor vi dyrker grønnsaker", står det i Dagsavisen i dag. Og det gjør meg så utrolig glad!

For det første gjør det meg glad fordi flere får nyte egne, deilige, friske grønnsaker fra egen hage.

Og det gjør meg glad fordi disse blir dyrket på en naturlig måte, for det er det de fleste av oss ønsker seg. Naturlige grønnsaker dyrket uten kjemiske sprøytemidler, kunstgjødsel eller andre hemmeligheter.

Og så gjør det meg glad fordi det gir oss muligheten til å spise mat som ikke har reist så langt. Da tar vi ikke bare vare på oss selv, plantene og helsa vår, men litt på jorda også.

Og ikke minst gjør det meg glad fordi jeg gleder meg til at flere kan finne gleden i spennende og varierte hager som ikke bare står der til pynt for naboen, men som faktisk gir oss noe nyttig tilbake også.

Og når jeg sitter her og skriver dette, skinner den norske vårsola utenfor stueglasset, og jeg kjenner at det kribler i fingrene. Nattefrosten er ikke over ennå. Bilen måtte skrapes i dag tidlig, men jeg kjenner likevel at det er på tide å stikke en spade i jorda, så noen frø i en potte, snuse litt rundt og se hva jeg kan finne for noe spennende å dyrke i år.

Som en venninne av meg sa: Hver vår får jeg lyst til å bli gartner!

Og vi trenger jo heldigvis ikke alle å bli det sånn rent formelt. Noen ganger holder det å bare leke også. Akkurat nå kjenner jeg at jeg er utrolig klar for akkurat det, så nå tar jeg fram Hannahs Hage igjen og drømmer meg litt bort med deilig inspirasjon.

En kvinne elsker som hun knar sin deig....

Jeg blir så utrolig glad når jeg får formidle ekte brødlykke! Får lov til å ta tilbake litt av det brødindustrien har ødelagt: Lage ordentlig, ekte, godt brød! Vann, salt, mel og gjær, og så har du de mest saftige, deilige, luftige brødene med sprø skorpe som virkelig smaker! Og ikke minst gir ordentlig næring.

Det var en opplevelse å få ha sitt første brødbakekurs for en gjeng på 8 personer. Som knadde og målte, smakte, og gledet seg over ordentlig håndverk en lørdags morgen.

Det er noe med brødbaking, en aldri så liten urkraft kommer fram i oss når vi knar og elter.

Den danske bakstekonen Camilla Plum sa til meg en gang på ett av sine brødbakekurs:

"Jeg kan se på en kvinne hvordan hun elsker utifra hvordan hun knar sin deig!"

Camilla Plum er ordentlig god på brødbakst - jeg har ikke snakket med mannen hennes om akkurat det...

Det spirer og gror!

Det er desverre altfor lenge siden jeg har vært inne her nå. Det er så lett å la være når livet utenfor slett ikke viser noen tegn til grønnfarge ennå.

Vinteren er en utfordring når du ikke har dine egne grønnsaker du kan nyte. Jeg savner små grønne spirer, å se noe komme opp fra jorda! Og ikke minst få nyte det på tallerkenen!

En liten trøst er at jeg spirer mine egne spirer på kjøkkenbenken for å ha i salater og på brødskiva.

Det er utrolig enkelt, og kjempegodt! Frø får du kjøpt i helsekostbutikker, eller på nettet, og du får også kjøpt egne spirebrett, alt fra det helt enkle til det mer avanserte med selvvanningssystemer. Det finnes også nok av mennesker som gjerne viser deg hvordan du gjør det: http://www.youtube.com/watch?v=F-1V4vtV8Yo

Jeg spirer i et kjøkkenglass som jeg bytter vann på hver dag og snur på et par ganger om dagen. Etter tre til fire dager har jeg små spirer som jeg nyter i maten, og som holder seg et par til tre dager i kjøleskapet. Kjempegodt, og supersunt!

Prøv du også!

Her er fem små tips til hvordan du lykkes:

1. Sørg for nok vann, men det skal ikke være vått, kun fuktig

2. Husk å bytte vann hver dag, ellers begynner det å gjære

2. Snu på glasset et par ganger om dagen

4. Sett dem på et sted som ikke er for lyst. For mye lys gir blader på spirene

5. Sørg for luft! Skyll dem når du skifter vann, og la det være små hull i lokket som gjør det lett å helle ut vannet og gir luft til spirene.

Ha en deilig dag!

Godt nytt grønt år!

På denne tiden i fjor satt jeg og mekket på Hannahs Hage, den økologiske kjøkkenhageboka mi.

Det ga stor mening å få lov til å formidle det jeg tror på, at å dyrke sine egne grønnsaker er bra både for helsa og miljøet vårt.

I år har jeg ikke noe tilsvarende stort prosjekt, annet enn å formidle Hannahs Hage til flere. Ikke ennå, i alle fall.

Men jeg har mange små prosjekter. Hver eneste dag. Jeg tror på at god helse kommer fra egen ytelse - og ren nytelse. Nytelse er det minst problematiske å få til. Ren nytelse, en litt større utfordring fordi det ikke alltid er like tilgjengelig å få tak i økologisk, bærekraftig mat. Så er det egen ytelse. Det er en utfordring. Både i forhold til egen helse, og i forhold itl jorden helse. I år har jeg satt meg et mål. Jeg skal sykle Nibberittet Det har gjort det lettere å yte, tenke bevegelse hver dag.

I tillegg har jeg begynt å tenke på hva jeg skal dyrke, og der er Hannahs Hage like aktuell i år som i fjor. Jeg gleder meg til å se små spirer komme opp av jorda, se det vokse, få lov til å plukke og tilberede mat fra egen hage. DEt gir en helt egen tilfredsstillelse, hver gang.

Og når jeg lever etter disse prinsippene, gjør jeg noe for helsa mi, samtidig som jeg bidrar til en litt grønnere verden, som igjen gjør noe for helsa mi. Det er en god sirkel. En viktig sirkel, og den skal få stor plass i mitt liv i 2010. I ditt også?

Sjekk ut http://www.ellenwollen.no/ for deilige, sunne og grønne oppskrifter - hver uke!

Overload

Det skjer noen ganger, det blir fullt, overload, full stopp! Det er så mye jeg vil gjøre, så mye jeg vil få med meg, så mange ideer, mange mennesker å passe på, pleie, holde vennskap vedlike og familien lykkelige, og midt oppi dette elsker jeg å være bollemamma - for hele verden!

Og jeg vil være trent mamma, og søt 40+ mamma, og bondemamma, og superidekreative mamma, og superjobbemamma og ...

Og jeg syns jeg får til veldig mye, jeg gjør det, men hvor fullt skal man fylle dagens glass før det renner over? Så til slutt måtte jeg gjøre det, jeg måtte sette en grense. På søndag satte jeg den grensen. Jeg avlyste en avtale! Søndagen var rett og slett full, jeg hadde ikke flere timer igjen, og det var egentlig noe jeg ikke ville, så jeg sa nei, beklager, jeg kommer ikke, og det er ikke fordi jeg ikke har lyst, men jeg klarer det ikke. Det er fullt!

Og etter det har det vært helt stille...Ikke et pip, ikke et ord. Oj! For vi har jo alle veldig mye å gjøre, alle fulle dager, alle er trette, stressa - men jeg sa nei. Jeg satte en grense. Var det egentlig flere som skulle ønsker de hadde satt den grensen? Er jeg en sviker når jeg sier nei? Når jeg ikke klarer å hanke inn alle ballene jeg konstant kaster opp i lufta?

Det gode liv, det enkle liv, det grønne liv, det er ikke nødvendigvis mindre stressende enn andre liv. Det føles bare mye friere, og dermed føles også stresset mer positivt, det gir en annen mening. Men det "nei"-et det er like vanskelig samma "f". Om du bor i byen eller på landet ,er bonde eller sjef, mamma eller ikke, venninne, eller nabo, lever grønt eller ikke, et enkelt liv eller ikke. Nei er vanskelig, spesielt fordi det ikke er så mye anerkjennelse å hanke inn etter et nei. Ikke så mye beundring, ikke så mange komplimenter, ikke så mye forståelse.

Jeg tror de jeg skulle møte ville blitt mye mer imponert over bollene mine enn "nei"-et mitt.

Jeg setter meg på traktoren. Den gir bare en mulighet - sitte der!