Vi blir flere!

"Flere og flere av oss deler opp hagen vår og gir plass til et lite hjørne hvor vi dyrker grønnsaker", står det i Dagsavisen i dag. Og det gjør meg så utrolig glad!

For det første gjør det meg glad fordi flere får nyte egne, deilige, friske grønnsaker fra egen hage.

Og det gjør meg glad fordi disse blir dyrket på en naturlig måte, for det er det de fleste av oss ønsker seg. Naturlige grønnsaker dyrket uten kjemiske sprøytemidler, kunstgjødsel eller andre hemmeligheter.

Og så gjør det meg glad fordi det gir oss muligheten til å spise mat som ikke har reist så langt. Da tar vi ikke bare vare på oss selv, plantene og helsa vår, men litt på jorda også.

Og ikke minst gjør det meg glad fordi jeg gleder meg til at flere kan finne gleden i spennende og varierte hager som ikke bare står der til pynt for naboen, men som faktisk gir oss noe nyttig tilbake også.

Og når jeg sitter her og skriver dette, skinner den norske vårsola utenfor stueglasset, og jeg kjenner at det kribler i fingrene. Nattefrosten er ikke over ennå. Bilen måtte skrapes i dag tidlig, men jeg kjenner likevel at det er på tide å stikke en spade i jorda, så noen frø i en potte, snuse litt rundt og se hva jeg kan finne for noe spennende å dyrke i år.

Som en venninne av meg sa: Hver vår får jeg lyst til å bli gartner!

Og vi trenger jo heldigvis ikke alle å bli det sånn rent formelt. Noen ganger holder det å bare leke også. Akkurat nå kjenner jeg at jeg er utrolig klar for akkurat det, så nå tar jeg fram Hannahs Hage igjen og drømmer meg litt bort med deilig inspirasjon.

En kvinne elsker som hun knar sin deig....

Jeg blir så utrolig glad når jeg får formidle ekte brødlykke! Får lov til å ta tilbake litt av det brødindustrien har ødelagt: Lage ordentlig, ekte, godt brød! Vann, salt, mel og gjær, og så har du de mest saftige, deilige, luftige brødene med sprø skorpe som virkelig smaker! Og ikke minst gir ordentlig næring.

Det var en opplevelse å få ha sitt første brødbakekurs for en gjeng på 8 personer. Som knadde og målte, smakte, og gledet seg over ordentlig håndverk en lørdags morgen.

Det er noe med brødbaking, en aldri så liten urkraft kommer fram i oss når vi knar og elter.

Den danske bakstekonen Camilla Plum sa til meg en gang på ett av sine brødbakekurs:

"Jeg kan se på en kvinne hvordan hun elsker utifra hvordan hun knar sin deig!"

Camilla Plum er ordentlig god på brødbakst - jeg har ikke snakket med mannen hennes om akkurat det...

Det spirer og gror!

Det er desverre altfor lenge siden jeg har vært inne her nå. Det er så lett å la være når livet utenfor slett ikke viser noen tegn til grønnfarge ennå.

Vinteren er en utfordring når du ikke har dine egne grønnsaker du kan nyte. Jeg savner små grønne spirer, å se noe komme opp fra jorda! Og ikke minst få nyte det på tallerkenen!

En liten trøst er at jeg spirer mine egne spirer på kjøkkenbenken for å ha i salater og på brødskiva.

Det er utrolig enkelt, og kjempegodt! Frø får du kjøpt i helsekostbutikker, eller på nettet, og du får også kjøpt egne spirebrett, alt fra det helt enkle til det mer avanserte med selvvanningssystemer. Det finnes også nok av mennesker som gjerne viser deg hvordan du gjør det: http://www.youtube.com/watch?v=F-1V4vtV8Yo

Jeg spirer i et kjøkkenglass som jeg bytter vann på hver dag og snur på et par ganger om dagen. Etter tre til fire dager har jeg små spirer som jeg nyter i maten, og som holder seg et par til tre dager i kjøleskapet. Kjempegodt, og supersunt!

Prøv du også!

Her er fem små tips til hvordan du lykkes:

1. Sørg for nok vann, men det skal ikke være vått, kun fuktig

2. Husk å bytte vann hver dag, ellers begynner det å gjære

2. Snu på glasset et par ganger om dagen

4. Sett dem på et sted som ikke er for lyst. For mye lys gir blader på spirene

5. Sørg for luft! Skyll dem når du skifter vann, og la det være små hull i lokket som gjør det lett å helle ut vannet og gir luft til spirene.

Ha en deilig dag!

Godt nytt grønt år!

På denne tiden i fjor satt jeg og mekket på Hannahs Hage, den økologiske kjøkkenhageboka mi.

Det ga stor mening å få lov til å formidle det jeg tror på, at å dyrke sine egne grønnsaker er bra både for helsa og miljøet vårt.

I år har jeg ikke noe tilsvarende stort prosjekt, annet enn å formidle Hannahs Hage til flere. Ikke ennå, i alle fall.

Men jeg har mange små prosjekter. Hver eneste dag. Jeg tror på at god helse kommer fra egen ytelse - og ren nytelse. Nytelse er det minst problematiske å få til. Ren nytelse, en litt større utfordring fordi det ikke alltid er like tilgjengelig å få tak i økologisk, bærekraftig mat. Så er det egen ytelse. Det er en utfordring. Både i forhold til egen helse, og i forhold itl jorden helse. I år har jeg satt meg et mål. Jeg skal sykle Nibberittet Det har gjort det lettere å yte, tenke bevegelse hver dag.

I tillegg har jeg begynt å tenke på hva jeg skal dyrke, og der er Hannahs Hage like aktuell i år som i fjor. Jeg gleder meg til å se små spirer komme opp av jorda, se det vokse, få lov til å plukke og tilberede mat fra egen hage. DEt gir en helt egen tilfredsstillelse, hver gang.

Og når jeg lever etter disse prinsippene, gjør jeg noe for helsa mi, samtidig som jeg bidrar til en litt grønnere verden, som igjen gjør noe for helsa mi. Det er en god sirkel. En viktig sirkel, og den skal få stor plass i mitt liv i 2010. I ditt også?

Sjekk ut http://www.ellenwollen.no/ for deilige, sunne og grønne oppskrifter - hver uke!

Overload

Det skjer noen ganger, det blir fullt, overload, full stopp! Det er så mye jeg vil gjøre, så mye jeg vil få med meg, så mange ideer, mange mennesker å passe på, pleie, holde vennskap vedlike og familien lykkelige, og midt oppi dette elsker jeg å være bollemamma - for hele verden!

Og jeg vil være trent mamma, og søt 40+ mamma, og bondemamma, og superidekreative mamma, og superjobbemamma og ...

Og jeg syns jeg får til veldig mye, jeg gjør det, men hvor fullt skal man fylle dagens glass før det renner over? Så til slutt måtte jeg gjøre det, jeg måtte sette en grense. På søndag satte jeg den grensen. Jeg avlyste en avtale! Søndagen var rett og slett full, jeg hadde ikke flere timer igjen, og det var egentlig noe jeg ikke ville, så jeg sa nei, beklager, jeg kommer ikke, og det er ikke fordi jeg ikke har lyst, men jeg klarer det ikke. Det er fullt!

Og etter det har det vært helt stille...Ikke et pip, ikke et ord. Oj! For vi har jo alle veldig mye å gjøre, alle fulle dager, alle er trette, stressa - men jeg sa nei. Jeg satte en grense. Var det egentlig flere som skulle ønsker de hadde satt den grensen? Er jeg en sviker når jeg sier nei? Når jeg ikke klarer å hanke inn alle ballene jeg konstant kaster opp i lufta?

Det gode liv, det enkle liv, det grønne liv, det er ikke nødvendigvis mindre stressende enn andre liv. Det føles bare mye friere, og dermed føles også stresset mer positivt, det gir en annen mening. Men det "nei"-et det er like vanskelig samma "f". Om du bor i byen eller på landet ,er bonde eller sjef, mamma eller ikke, venninne, eller nabo, lever grønt eller ikke, et enkelt liv eller ikke. Nei er vanskelig, spesielt fordi det ikke er så mye anerkjennelse å hanke inn etter et nei. Ikke så mye beundring, ikke så mange komplimenter, ikke så mye forståelse.

Jeg tror de jeg skulle møte ville blitt mye mer imponert over bollene mine enn "nei"-et mitt.

Jeg setter meg på traktoren. Den gir bare en mulighet - sitte der!

Living the fast life the slow way

Så heldig du er, sier mange til meg. Det må være en drøm, jeg skulle ønske jeg også kunne gjøre det du har gjort.

Jeg er også veldig glad for at jeg har gjort det jeg har gjort. Jeg tok med meg familien og flyttet til en over 100 år gammel mandelgård i Spania. Men det er ikke først og fremst flyttingen til solen og varmen jeg er glad for. Jeg kunne nok like gjerne flyttet til en gård i Setesdalen, eller jeg kunne jobbet som frilansjournalist fra ei bygd på Sunnmøre, eller i Asker for den saks skyld.

Det jeg er glad for, er at jeg brøt ut av et mønster. Et mønster der jeg ikke selv kunne bestemme noe som helst, et mønster der jeg var fanget i en fart jeg ikke kunne holde tritt med. Og at jeg holder på med noe som jeg liker, som jeg tror på.

Nå jobber jeg fortsatt full tid, ved siden av å ta vare på ender og høner, en økologisk kjøkkenhage og 100 mandeltrær, samt noen tønner med egenprodusert vin, men jeg har det ikke travelt. Ikke alltid, ikke konstant. Jeg har mye å gjøre, men det er noe helt annet.

Jeg fikk en fantastisk fin bok i hånden i forgårs. Det var kokken og bakeren Morten Schakendas nye kokebok "Om boller, brød og tilfeldigheter fra Bakeriet i Lom". Jeg kjenner Morten fra de gangene jeg stopper i Lom for å hamstre brød til en jule- påske- eller sommerferie, og det er kun derfor jeg stopper i Lom, på grunn av Morten og hans bakeri, og så har vi noen felles venner, nok til å stoppe opp og slå av et par skrøner et par minutter før verden går videre både for Morten og meg.

Og for meg er denne boken mye mer enn både kokebok, bakebok, gode brød, boller eller tilfeldigheter. For et sted i boken sier Morten: "En baker har alltid mye å gjøre, men han kan ikke ha det travelt".

Det er det det handler om. Vi vil alltid ha mye å gjøre. De fleste av oss ønsker faktisk å ha mye å gjøre. Problemene dukker opp i det vi alltid har det travelt. Når travelheten ikke stopper opp, og vi får det for travelt til å stoppe opp, til å ta en tenkepause, til å vurdere, betrakte, nyte, se, lukte, smake - og bake, til å gjøre det vi tror på.

Jeg tror ikke du trenger så mye mer tid for å kunne leve et sakte liv, men jeg tror du trenger muligheten til å ikke alltid å ha det så travelt.

Morten Schakenda er kompromissløs i sitt yrke som baker. 7-800 brød kan komme ut fra hans bakeri på en travel dag, men han firer ikke på kravene likevel. Det skal være ekte håndverk. Da er Morten fornøyd, det er da han opplever gleden, over et perfekt brød, som lukter, smaker og ser nydelig ut. Det er også da han gleder andre som setter pris på akkurat det: At bakeren aldri har det travelt. Han forteller om 20 timers arbeidsdager, uker i strekk, om at han sovner ved kjøkkenbordet til kompisen, eller ved elva som renner igjennom Lom når han setter seg ned for å spise etter en lang dag i bakeriet hvor han kommer på at han har glemt akkurat det, å spise.

Men det Morten også gjør midt oppi akkurat det, er at han faktisk setter seg ned ved kompisens kjøkkenbord for å slå av en prat, og han går ned til elvebredden for å spise burgeren sin.

Og dette, og alt det andre gjør at denne bakerens liv for meg blir et så flott eksempel på kunsten å leve, leve et liv med mye å gjøre - på den sakte måten.

PS! Nå står Mortens brød, eller brødet jeg baker etter en av Mortens oppskrifter, på benken nede og hever, og det skal det gjøre i fem timer - mens jeg jobber, og etterpå skal jeg nyte det med litt god ost og et glass rødvin til, men det er først etter at jeg har vært på trening : )

Safranen er her

De dukker opp som små grønne spirer innimellom alt ugresset nå på slutten av oktober. I den spanske mandelåkeren vår. Så kommer det lyslilla hodet fram, og når det åpner seg, åpenbarer det seg lange, tynne, dyp oransje tråder(støvbærere) som henger ut fra midten av den sarte blomsten.

Første gang jeg så naboen gå og plukke blomstene ute i åkeren sin, legge dem pent utover bordet, for så å trekke ut trådene, forsiktig, forsiktig en etter en, forsto jeg hvorfor det koster 20 kroner for ett gram safran. De satt der i mørket, fire stykker, tett rundt et bord under en enkel lyspære. Med vante fingre plukket de safrantrådene og la dem på et lite brett. Den store kurven de hadde sanket med krokus ble til en liten neve tørkede tråder.

Nå har jeg fått mitt eget lille felt ute i åkeren, og jeg føler virkelig at jeg vokter mitt eget gull.

Det er ikke det at jeg skal selge det og bli rik, men det er det at jeg skal få se det spire og vokse, plukke blomstene, ta dem inn, og så skal jeg selv sitter der ved bordet og trekke i de sarte trådene, tørke dem, og så skal jeg ta fram en liten klype når jeg skal lage en god, varmende høstsuppe, eller lussekatter til jul, og så skal jeg nyte, og tenke at det var verdt det, de timene jeg satt der på kne og luket i høstvinden.

PS! Det går fint an å plante safrankrokus i norske hager også. Hvis du setter den ut i juli, kommer den,i motsetning til annen krokus sent på høsten.