En hane og fire høner
Jeg har tatt imot ham fra egget, puttet ham i en kasse og sørget for å gi ham nok lys og mat, jeg har integrert ham i flokken, sakte, sakte for at han ikke skulle bli hakket på. Hver morgen har jeg gått ut, åpnet døra og ønsket ham en god dag, luftet ham, ja, rett og slett gjetet hønene mine har jeg gjort, slik at de skulle få være ekte, frittgående høner uten at reven eller hunden skulle få ete dem.
Og så gjør han det! Han utfordrer meg til hanekamp! Han står der, bruser med fjøra og freser, hopper på meg for å slå klørne i meg. Og han gir seg ikke selv om jeg forsvarer meg og han ruller tilbake, neida, han reiser seg, hopper på igjen, helt til jeg står der og roper om hjelp i åkeren. Rett nok slaktet jeg den gamle hanen her om dagen, så nå har han ingen å kjempe med lengre denne unge jyplingen, og tror kanskje jeg er utfordreren, men nei, sier naboen på 82 år. Han har for få høner og tror at du skal ta noen av dem. Det er jo veldig søtt, men jeg vet, at om noen få dager, da skal jeg slakte min første hane. Og det blir ham.
Til da sniker jeg meg ut i kjøkkenhagen om morgenen, tar tak i tauet som er festet til døra til hønsehuset, står der trygt bak gjerdet og slipper dem ut, så står jeg bak gjerdet og jobber mens hønene tripper på tunet, og jeg vet at alle er lykkelige med sitt, i full harmoni, trygt adskilt fra hverandre. De graver i jorda, jeg graver i jorda, og slik jobber vi sammen, hønene og jeg - og hanen, en stund til i alle fall...

Ta maten tilbake

Da er vi igang. Både Michelle Obama, Jamie Oliver og jeg, vi er igang i kjøkkenhagen, og det er kanskje du også?
"Hannahs Hage - økologisk kjøkkenhage for store og små" ble lansert 18.april på Ramme Gaard på Hvitsten. Et utrolig arrangement med over 100 inviterte gjester til stede. Det var som å holde bryllup for andre gang(heldigvis med samme mannen...) Det varmet et grønt hjerte å få fortelle til så mange engasjerte mennesker hvordan boka har blitt til, og ikke minst hvorfor.
Etter på har jeg fått tilbakemeldinger på at "Hannahs Hage" har blitt sengelektyre både for store og små, og mange sandkasser både i og utenfor byen er nå omskolert til økologiske kjøkkenkasser med plass til gulrøtter, neper, reddiker, salat, sukkererter og bønner.
For det er et eller annet som skjer. I London står folk i kø for å få sine egne allotments(jordlapp) for å dyrke egne grønnsaker, Michelle Obama begynte å grave i hagen i Det Hvite Hus for å lage kjøkkenhage, i hovedsak til de to små jentene sine, og det skjer med oss også. Vi vil gjerne dyrke våre egne grønnsaker.
På grunn av krisa? Interessen for økologi? Ferske grønnsaker, nærmat? Ønsket om å ta det litt mer med ro, drømmen om et liv på landet, eller bare være litt nærmere jorda, det naturlige, det gode, det sunne, smaker, lukter og naturen? Endre på noen verdier. Kanskje alt, eller noe av det?
Det er egentlig ikke så farlig hva motivet er. Så lenge du føler behovet, inspirasjonen, lysten på egne grønnsaker, som kommer rett fra jorda, og opp på din kjøkkenbenk, uten at noen har fått anledning til å gjøre noe med det. Du vet hva det er, hvor det kommer fra, hva som har skjedd, hvem som har ansvaret. Bare det gir en utrolig god følelse.
Kanskje det er det? Vi vil ta tilbake kontrollen over vår egen mat, fordi vi har fjernet oss så utrolig langt bort fra den. Både hvordan den er dyrket, fraktet og tilberedt, og kanskje også hvordan den opprinnelig kunne smake, eller så ut...
Ta tida tilbake, var det noen som sa for noen år siden. Nå vil vi mer enn det. Vi vil ta maten tilbake også - og kanskje kan vi gjøre det ved å bruke litt av denne tiden.