Overload

Det skjer noen ganger, det blir fullt, overload, full stopp! Det er så mye jeg vil gjøre, så mye jeg vil få med meg, så mange ideer, mange mennesker å passe på, pleie, holde vennskap vedlike og familien lykkelige, og midt oppi dette elsker jeg å være bollemamma - for hele verden!

Og jeg vil være trent mamma, og søt 40+ mamma, og bondemamma, og superidekreative mamma, og superjobbemamma og ...

Og jeg syns jeg får til veldig mye, jeg gjør det, men hvor fullt skal man fylle dagens glass før det renner over? Så til slutt måtte jeg gjøre det, jeg måtte sette en grense. På søndag satte jeg den grensen. Jeg avlyste en avtale! Søndagen var rett og slett full, jeg hadde ikke flere timer igjen, og det var egentlig noe jeg ikke ville, så jeg sa nei, beklager, jeg kommer ikke, og det er ikke fordi jeg ikke har lyst, men jeg klarer det ikke. Det er fullt!

Og etter det har det vært helt stille...Ikke et pip, ikke et ord. Oj! For vi har jo alle veldig mye å gjøre, alle fulle dager, alle er trette, stressa - men jeg sa nei. Jeg satte en grense. Var det egentlig flere som skulle ønsker de hadde satt den grensen? Er jeg en sviker når jeg sier nei? Når jeg ikke klarer å hanke inn alle ballene jeg konstant kaster opp i lufta?

Det gode liv, det enkle liv, det grønne liv, det er ikke nødvendigvis mindre stressende enn andre liv. Det føles bare mye friere, og dermed føles også stresset mer positivt, det gir en annen mening. Men det "nei"-et det er like vanskelig samma "f". Om du bor i byen eller på landet ,er bonde eller sjef, mamma eller ikke, venninne, eller nabo, lever grønt eller ikke, et enkelt liv eller ikke. Nei er vanskelig, spesielt fordi det ikke er så mye anerkjennelse å hanke inn etter et nei. Ikke så mye beundring, ikke så mange komplimenter, ikke så mye forståelse.

Jeg tror de jeg skulle møte ville blitt mye mer imponert over bollene mine enn "nei"-et mitt.

Jeg setter meg på traktoren. Den gir bare en mulighet - sitte der!

Living the fast life the slow way

Så heldig du er, sier mange til meg. Det må være en drøm, jeg skulle ønske jeg også kunne gjøre det du har gjort.

Jeg er også veldig glad for at jeg har gjort det jeg har gjort. Jeg tok med meg familien og flyttet til en over 100 år gammel mandelgård i Spania. Men det er ikke først og fremst flyttingen til solen og varmen jeg er glad for. Jeg kunne nok like gjerne flyttet til en gård i Setesdalen, eller jeg kunne jobbet som frilansjournalist fra ei bygd på Sunnmøre, eller i Asker for den saks skyld.

Det jeg er glad for, er at jeg brøt ut av et mønster. Et mønster der jeg ikke selv kunne bestemme noe som helst, et mønster der jeg var fanget i en fart jeg ikke kunne holde tritt med. Og at jeg holder på med noe som jeg liker, som jeg tror på.

Nå jobber jeg fortsatt full tid, ved siden av å ta vare på ender og høner, en økologisk kjøkkenhage og 100 mandeltrær, samt noen tønner med egenprodusert vin, men jeg har det ikke travelt. Ikke alltid, ikke konstant. Jeg har mye å gjøre, men det er noe helt annet.

Jeg fikk en fantastisk fin bok i hånden i forgårs. Det var kokken og bakeren Morten Schakendas nye kokebok "Om boller, brød og tilfeldigheter fra Bakeriet i Lom". Jeg kjenner Morten fra de gangene jeg stopper i Lom for å hamstre brød til en jule- påske- eller sommerferie, og det er kun derfor jeg stopper i Lom, på grunn av Morten og hans bakeri, og så har vi noen felles venner, nok til å stoppe opp og slå av et par skrøner et par minutter før verden går videre både for Morten og meg.

Og for meg er denne boken mye mer enn både kokebok, bakebok, gode brød, boller eller tilfeldigheter. For et sted i boken sier Morten: "En baker har alltid mye å gjøre, men han kan ikke ha det travelt".

Det er det det handler om. Vi vil alltid ha mye å gjøre. De fleste av oss ønsker faktisk å ha mye å gjøre. Problemene dukker opp i det vi alltid har det travelt. Når travelheten ikke stopper opp, og vi får det for travelt til å stoppe opp, til å ta en tenkepause, til å vurdere, betrakte, nyte, se, lukte, smake - og bake, til å gjøre det vi tror på.

Jeg tror ikke du trenger så mye mer tid for å kunne leve et sakte liv, men jeg tror du trenger muligheten til å ikke alltid å ha det så travelt.

Morten Schakenda er kompromissløs i sitt yrke som baker. 7-800 brød kan komme ut fra hans bakeri på en travel dag, men han firer ikke på kravene likevel. Det skal være ekte håndverk. Da er Morten fornøyd, det er da han opplever gleden, over et perfekt brød, som lukter, smaker og ser nydelig ut. Det er også da han gleder andre som setter pris på akkurat det: At bakeren aldri har det travelt. Han forteller om 20 timers arbeidsdager, uker i strekk, om at han sovner ved kjøkkenbordet til kompisen, eller ved elva som renner igjennom Lom når han setter seg ned for å spise etter en lang dag i bakeriet hvor han kommer på at han har glemt akkurat det, å spise.

Men det Morten også gjør midt oppi akkurat det, er at han faktisk setter seg ned ved kompisens kjøkkenbord for å slå av en prat, og han går ned til elvebredden for å spise burgeren sin.

Og dette, og alt det andre gjør at denne bakerens liv for meg blir et så flott eksempel på kunsten å leve, leve et liv med mye å gjøre - på den sakte måten.

PS! Nå står Mortens brød, eller brødet jeg baker etter en av Mortens oppskrifter, på benken nede og hever, og det skal det gjøre i fem timer - mens jeg jobber, og etterpå skal jeg nyte det med litt god ost og et glass rødvin til, men det er først etter at jeg har vært på trening : )

Safranen er her

De dukker opp som små grønne spirer innimellom alt ugresset nå på slutten av oktober. I den spanske mandelåkeren vår. Så kommer det lyslilla hodet fram, og når det åpner seg, åpenbarer det seg lange, tynne, dyp oransje tråder(støvbærere) som henger ut fra midten av den sarte blomsten.

Første gang jeg så naboen gå og plukke blomstene ute i åkeren sin, legge dem pent utover bordet, for så å trekke ut trådene, forsiktig, forsiktig en etter en, forsto jeg hvorfor det koster 20 kroner for ett gram safran. De satt der i mørket, fire stykker, tett rundt et bord under en enkel lyspære. Med vante fingre plukket de safrantrådene og la dem på et lite brett. Den store kurven de hadde sanket med krokus ble til en liten neve tørkede tråder.

Nå har jeg fått mitt eget lille felt ute i åkeren, og jeg føler virkelig at jeg vokter mitt eget gull.

Det er ikke det at jeg skal selge det og bli rik, men det er det at jeg skal få se det spire og vokse, plukke blomstene, ta dem inn, og så skal jeg selv sitter der ved bordet og trekke i de sarte trådene, tørke dem, og så skal jeg ta fram en liten klype når jeg skal lage en god, varmende høstsuppe, eller lussekatter til jul, og så skal jeg nyte, og tenke at det var verdt det, de timene jeg satt der på kne og luket i høstvinden.

PS! Det går fint an å plante safrankrokus i norske hager også. Hvis du setter den ut i juli, kommer den,i motsetning til annen krokus sent på høsten.

Vi trenger haner!

Det har vært smått med egg i hønsegården i det siste. Hønene har sett litt rastløse ut, litt nervøse, men ingenting galt, ikke noe vi kan se i alle fall. De ser ut til å leve godt side om side med endene.

Men i går kom naboen bort, og spurte om vi ville ha en hane, og det ville vi egentlig, selv om det ser ut til at hønene klarer å holde fin orden selv også. Ingen store konflikter, ingen fjær som blir til ti høns, ingen fjærløse fugler heller. Men vi trenger en hane slik at vi kan få flere kyllinger til våren.

Så hanen kom, slapp inn, løp rundt som en gal, flyktet fra både høner og ender, stakkar. Det ble enorm kakling og kvekking der inne. Så etter noen minutter begynner han å vise sin styrke den nervøse unge "mannen". Galer litt, bruser med fjærene, forsvarer seg, og tar seg til rette, som en hane skal gjøre.

Og jaggu meg, dagen etter ligger det tre egg i rugekassa, gitt! Naturen er underlig.

Hvem sa at vi ikke trenger haner... Og det ser visst ikke ut som det gjør noe at han er yngre heller...

At livet kan være så utrolig vakkert!

Jeg gikk der i solnedgangen i går kveld, et rosa skjær på himmelen, ingen biler, ingen mennesker, jeg gikk der på grusvei, gjennom mandelåkeren, med en altfor gammel trillebår, stappfull av mandler, ferske, deilige, søte mandler, mine egne mandler. Lass på lass, rekordår, svett og sliten gikk jeg der, og vi var ferdige med å slå ned alle mandlene, ett og ett tre, ned på bakken på et nett, løfte nettet, helle i bøtter, i trillebår, og trille, trille, kilo på kilo.

Et halvt tonn med mandler har vi høstet, store, deilige mandler som ikke har sett hverken kunstgjødsel eller fått et eneste kjemikalie sprøytet på blader eller grener. Helt naturlig.

Det øyeblikket, gjennom mandelåkeren, det er livet mitt. Så utrolig vakkert, deilig, sliten og svett. Men akkurat i det øyeblikket blåste jeg hodet tomt for andre tanker enn akkurat dette vakre, nydelige, øyeblikk av ro og stillhet.

Det er slike øyeblikk som lader og gir deg energien du trenger til å takle alt det andre. Bare et eneste lite, vakkert øyeblikk - av hva som helst, egentlig. Og du trenger ikke en mandelåker, heller ikke en solnedgang, for hvis du stopper opp et sekund, leter litt, så er livet fullt av akkurat slike øyeblikk som er hverdagen din.

Dyrke, bytte gi bort-middag

Det gikk litt sånn sakte opp for oss i dag, mens vi satt samlet rundt middagsbordet. Med tomater og agurk vi hadde dyrket selv, lammepølse fra bygda mi som mormor hadde gitt til oss, økologiske poteter i gave fra en venn som ikke ville selge dem fordi de var for små, og kapers vi hadde byttet til oss fra naboen. Vi hadde faktisk en nesten gratis, økologisk, miljøvennlig middag på bordet. Og det var så utrolig tilfredsstillende.
Selv har jeg vokst opp med lokale leverandører i ei lita bygd der de beste og ferskeste lokale råvarene stort sett har glimret med sitt fravær i butikkene. Vilt, fersk fisk, bær og frukt, som det har bugnet av rundt oss, har du stort sett måttet skaffe deg selv. Før var det greit å bestille det meste av dette hos kjøpmannen på hjørnet, men det var helt til kjedene tok over. Så vi ordnet og styrte selv. Noe plukket vi, andre ting fanget vi, og noe kunne vi bestille av lokale leverandører.
Hver sensommer var vi på tur og plukket blåbær og tyttebær, fulle spann med bær som ble saftet og syltet og satt i "matboda". Så var det ned til bestemor Kristensen for å plukke plommer, deretter inn på Helsem for å høste prinserepler, og til besten for å plukke pærer, rips og solbær. Kassene ble fulle, resten havnet i magen under plukking. Noen hadde noe som ikke vi hadde, og så hadde vi noe som de ikke hadde, og så byttet vi til oss slik at alle hadde alt. Og slik sikret vi oss de lekreste lokale spesialiteter og råvarer uten egentlig å tenke så mye over det.
Men det gjør vi nå. Vi tenker på at lokale råvarer er bra, at naturlige matvarer er enda bedre, og at ren mat og ikke bearbeidet mat, mat som kommer rett fra jord til bord er bra for oss, men så har vi ikke denne tiden da, til å plukke og sylte og safte, sanke og fange. Eller har vi det?
Hvis vi byttet litt, og dyrket litt, og ga bort litt, og støttet de som selger lokalt, ja da kan vi sitte her ved middagsbordet og kose oss med alle godsakene uten at det egentlig har kostet oss så veldig mye, hverken av tid, penger eller miljøbelastning. Det er sånt man blir glad av.

Rød, rødere, endelig!

Åh, nå er det endelig tid for rødbeter, disse dyp, dyp røde rotgrønnsakene som er så sinnsykt deilige, søte og sprø.

Jeg syns rødbeten er undervurdert, og lenge kjente jeg selv bare til den som syltet på glass, som tilbehør til kjøtt og fiskekaker. Og så begynte jeg å dyrke dem selv, og nå forstår jeg ikke helt hvorfor vi ikke bruker mer av den. Jeg mistenker nok at vi alle helst ikke vil bli så vanvittig rød på fingrene når vi lager mat, eller kanskje er det fordi alt rødbeten blander seg med blir rosa. Salat med rødbet blir rosa, grønnsakblandingen blir rosa, fisken blir rosa..Egentlig en smart måte å få små prinsesser til å spise rødbet, når alt blir rosa...(jeg bruker det trikset med laks, kaller den prinsessefisk..)

Men nå står det i alle fall mange slike dyp røde knoller ute i hagen med ønsker om å bli dratt opp av jorda, så det gjør vi, og så sylter vi noen av dem, de minste, for å få syltede minibeter med stjerneanis, fennikelfrø og korianderfrø, og noen steker vi i en deilig grønnsakblanding, noen får plass i en råkostsalat, andre baker vi i folie i ovnen i en time og har til fisk, kylling og kjøtt, og noen blir deilig puré som passer veldig godt som dip.

Og resten, de legger vi lagvis i en kasse med sand, uten å vaske dem eller kutte av stilken, for da holder de seg godt veldig lenge.

Har du forresten smakt rødbetchips? Det kan du lage som vanlig, hjemmelaget potetchips, og det smaker kjempegodt! Spesielt hvis du salter dem med salt som er blandet med litt knust kumin, og hvis du ønsker et fettfritt alternativ, kan du bake dem i ovnen også.

Rødbeten inneholder mye kostfiber, B-vitaminet folat, og fargestoffer som fungerer som sterke antioksidanter og beskytter cellene i kroppen din og deg mot sykdom.

Vil du ha en deilig rødbetoppskrift, kan du gå inn på http://www.ellenwollen.no/ . Den tar helt av!

Han får svi ordentlig, vår lille venn på 8 år, som er vegetarianer. Daglige kommentarer på skolen, utfordringer i barnebursdag, ved tilstelninger. Moren har fortalt ham at han ikke trenger forklare seg, bare gå for det han vet han kan spise. Ofte blir det godteriet, i mangel på noe annet fornuftig alternativ.
Han har jo ikke valgt det selv, og mange mener det er uansvarlig og tankeløst av foreldrene å gjøre et barn til vegetarianer, at han må få velge selv når han blir stor. Men heller ikke da går det helt smertefritt for seg å ha valgt et kjøttfritt liv. Hvorfor er det egentlig et problem at noen mennesker kutter ut kjøtt?
Det finnes mange grunner. Hensyn til dyra, verden, seg selv, ideologi eller helse. Uansett årsak, er det ikke dumt at flere av oss begynner å tenke at vi skal kutte ut eller kanskje kutte ned på kjøttforbruket vårt. Og denne gangen gjelder det spesielt med hensyn til verden. Som en del av et grønnere liv som vi alle kan bidra til, og med et grønnere liv, bedre helse, både for oss selv, verden og dyra.
Kjøttforbruket vårt øker, og det koster å produsere kjøtt. Klimautslippet fra stofeproduksjon er mange ganger større enn utslipp fra flytrafikken.
Og med økt kjøttforbruk er det ikke bare klimautslippene som øker, det gjør også magemålet vårt. Fem om dagen kan med fordel økes til 9, fortelelr ekspertene, frukt og grønt er proppfulle av gode vitamienr, mineraler og antioksidanter som kan beskytte oss mot livsstilssykdommer, kreft, hjerteogkarsykdommer og diabetes.
Jeg sier ikke at vi alle skal bli vegetarianere, men vi kan med stor fordel kutte ned på kjøtt og øke inntaket av grønt.
I går gjorde jeg et eksperiment, eller kall det helelr en liten vri. Jeg inviterte 12 mennesker på vegetarmiddag, tapasbord. Av de tolv var kun tre vegetarianere. Inkludert vår lille venn på åtte år, og fire andre barn også.
Vi gjorde en ekstra innsats for at det skulle bli bra, for at ingen kjøttetere skulle savne noe. Men vi lagde ikke tofupølser eller nøtteburgere. Du imiterer ikke kjøtt, du lager heller noe veldig godt uten.
Det ble en suksess, og for en sjelden gang kunne vår lille venn og hans foreldre forsyne seg uten å spørre, uten å stikke seg ut, uten spørsmål, og kjøttelskerne var tilsynelatende også tilfredse. Spesielt barna. At noen lever et annet liv uten kjøtt var rett og slett ikke tema. Tema var gleden over å kunne sitte sammen med gode venner, store og små rundt et bord og dele bordets gleder. Være tilstede der vi var, og kanskje følte noen av oss gleden over å ha bidratt litt. Til at vi fortsatt kunne se stjernene på den klare himmelen. Og kanskje følte andre at de hadde bidratt på sin måte, ved å redde noen dyr.
Uansett grunnen til å nyte et vegetarmåltid var det ingen av oss som savnet noe som helst, og en følelse hadde vi felles, vi følte oss bare rikere.

Hvor shopper du da?

-Hvor shopper du da? spurte min venninne. Hun var kommet på besøk for første gang og innså hvor langt ute på landet hun egentlig befant seg. Ble litt engstelig på mine vegne for at jeg ikke fikk tilfredsstille shopping-genet mitt på ordentlig.
- Jeg shopper ikke, sa jeg, og lo - i fullt alvor.
- 2009 skal være mitt antiforbruksår, sa jeg til Erik på nyttårsaften 2009.
- Jeg vil se hvor lite penger jeg klarer å bruke på å shoppe. Jeg er lei av alt som kastes, vi forbruker for mye, hyller og skap er for fulle, vi omgir oss med for mange ting. Jeg tror det må en litt dramatisk endring til. Jeg vil gi mitt grønne bidrag. Det virket stort og pompøst, men det var egentlig små steg som skulle til.
Den første inspirasjonen kom fra min mor. Jeg kom på disse små, søte lappene som ble strøket på tøyet vårt på 70-tallet, bukser med huller på knærne som fikk små sommerfugler, fisker og blomster. De ble kjøpt inn i mengder til to små jenter, og plutselig fikk plagget sin helt egen særegne sjarme, sitt preg.
Det neste steget: Hvem har kommet på at vi skal ha vinter- og sommergardiner, vinter- og sommerputer, vinter og sommerpledd, duker, sengetøy, sengetepper... Og at det ikke lenger holder over flere år, det må skiftes med trendene, som endrer seg hvert år. Eller bestikket, eller kopper og kar? Glass? Igjen ble nostalgien nøkkelen. I min mors kjøkken står glass og asjetter fra 70-tallet, i min søsters hytte bruker de fortsatt det som har stått i kjøkkenskapet siden hytta ble bygd. Brått gikk det opp for meg at dette kanskje er noe mine barn vil miste, denne nostalgien, denne følelsen av at det er verdt å ta vare på ting, ting som har minner, sjarm, sjel, en historie. Fordi vi skal shoppe, forbruke.
Å leve litt nærmere jorda, et litt grønnere liv, krever noen små, kanskje vanskelige, men viktige skritt. For meg er et av grepene å skru hodet og tankene litt tilbake i tid, se på hva vi gjorde den gangen da vi ikke hadde så mange muligheter, så mye å forbruke for. Og tenke over hvilke verdier det ga meg - og gir meg.
Jeg innrømmer at det rykker litt i dette genet noen ganger. Da er fantasien god å ha. Det er utrolig hva et penselstrøk, en liten stofflapp, noen bånd og litt farge kan gjøre med det meste. Ofte er det er ren nytelse på sitt beste.

Alt som kan skje på fire uker!

Andedammen står klar i hønse og andegården. Kalle og gjengen er veldig klar for å hoppe i det!


Tilbake til dyr og planter etter fire ukers sommerferie. Og det slår meg hvor mye som kan skje på fire små uker når du ikke er til stede.
Endene har fått fjær, og blitt enorme! De vralter rundt, roper på mat, og hønene dilter etter.
Kalle ser opp på oss og lar seg villig klappe, som den eneste som er mottagelig for kos i flokken.

De er feite og fine endene, men om vi klarer å slakte dem om en måned, det er en helt annen sak. De er rett og slett altfor søte.
Hvordan klarer du å slakte egne dyr og spise dem, sa naboen sist jeg tok en hane.
Jeg sa ikke så mye om at det var en svært usympatisk hane, som jeg flere ganger hadde tenkt at jeg gjerne skulle vri hodet om på, det er jo tross alt bare noe man sier...
En annen, og litt bedre versjon av sannheten er at jeg mye heller vil spise mine egne dyr, som jeg vet har det bra, har fått gå fritt, sparket og rotet i jorda, levd på god mat, hatt et godt dyreliv, enn å spise en burhøne som på ingen måte noen kan påstå har det bra. Ikke i forhold til slik dyr kan ha det når de lever på den måten som er naturlig for dem. Derfor kan jeg slakte og spise mine egne dyr. Da vet jeg i alle fall hva jeg spiser, hvordan dyra har hatt det, hva de har fått i seg og ikke minst har jeg selv kontrollert måten de blir avlivet på.

Tomatene er søte, saftige og knall gule!
Men tomatplantene er ikke store, heller litt skuffende små, men de er mange, de er stripete, runde, avlange, små, røde, grønne og gule og oransje. De er saftige som ingen andre tomater, og jeg får samme gode følelsen når jeg spiser dem som jeg gjør når jeg nyter et kyllinglår fra egen hønsegård. Alt er naturlig. Ingen har klusset med noe som helst for at jeg skal få noe kjappere, større, penere, mer glinsende, perfekt, billigere.

Så jeg plukker en tomat, putter den rett i munnen og kjenner på det saftige, søte kjøttet som kiler i ganen og leker seg med smaksløkene mine. Mens jeg titter bort på Kalle i et øyeblikks ettertanke hvor jeg blir aldri så lite vegetarianer...

40 typer tomater

Det skulle egentlig bare være 7 typer i år, for det ble altfor mange i fjor. Da hadde vi 24. Nå har vi plutselig førti!

Men vi klarer ikke holde oss, når du får "Kellogs Breakfast" og "Snow-white" eller "Black-Zebra" er det flere enn pappa som vil ha tomater.

Vi bestiller dem hos en bonde i USA som spesialiserer seg på tomatfrø. Et par dager etter at vi har bestilt, kommer de på døren, og vi kan velge og vrake.

De er først sådd inne i små såbrett, men nå er de satt ut i jorden. De passer også ypperlig på en balkong i en stor potte, og skal helst ikke ha for mye regn. Det liker de ikke. Der for er det fint om de får stå under tak, eller du kan kjøpe et sånt lite drivhusskap på Ikea.

Når vi sådde dem ute, og det gjelder også for potter, har vi gravd et ganske stort hull, lagt et lag med gjødsel, og deretter satt planten nedi, ganske dypt, opp til bladene. Jo mer av stilken jo bedre, så ta gjerne av de nederste bladene. Vann godt og sørg for jevnlig tilførsel av vann og gjødsel, gjerne flytende gjødsel.

Fordelen med potter er at du kan ta dem inn hvis ikke alle tomatene rekker å modne før høsten kommer. Det går også an å klippe av grener med tomater og henge dem i taket inne. Da modner de også.

Nå sitter jeg og tenker på hvordan jeg skal bevare alle disse førti typene når vi først begynner å høste dem. Det blir ketchup, både gul, oransje, grønn og rød, og så blir det tomatsyltetøy, som er perfekt til ost, og så skal vi legge på glass for å ha våre egne hermetiske tomater hele vinteren, og kanskje noen soltørkede, eller ovnstørkede som vi legger i olje.

Men aller først skal vi spise så mange vi bare orker hele sommeren! Det gleder vi oss til.

Følg med på http://www.ellenwollen.no/, hvor jeg legger ut oppskrifter etterhvert som tomatene begynner å modne!

Tid for å så rett ut i jorda - eller i pottene dine!

Når jeg er ferdig med alle disse små spirene som skal forsåes inne, gleder jeg meg alltid, for nå er det ikke noe dilling lenger. Nå er det rett ut i jorda, og det er den delen vi liker aller best med kjøkkenhagen.

Litt sent ute er vi, men det er fortsatt håp. Så nå er vi klare for rødbeter, gulrøtter, salat, løk(setteløk), hvitløk(fedd), sukkererter, kålrot, pastinakk og seine poteter som kan gå rett i jorda.

De som passer aller best for dem som har potter på verandaen er salat, gjerne plukksalat, hvitløk( i en stor og vid potte eller halv tønne slik at du får plass til mange) og sukkererter(gjerne i en verandakasse med stativ bak hvor det er muligheter for å klatre)

Gulrøttene kan du gjerne så sammen med løken, og noen fine kornblomster. Bruk gjerne en såkasse med glasslokk på, som du enkelt snekrer sammen. Legg jord i, helst litt sandholdig, så er du klar for å spre frøene utover. Legg en liten stokk der du vil plante, lag en grop på 3-4 centimeter, og strø langs denne, så dekker du til igjen. Vanne godt.
Rødbeter gjør du det samme med.

Hvitløken deler du opp og setter hele fedd i jorda, slik at toppen er et par centimeter under bakken. Tenk at du skal ha nok mellomrom til en hel hvitløk. Prinsippet er det samme i potte.

Salat er aller best i potter, gjerne vide, og de trenger ikke være så dype, siden de ikke har så lange røtter. Kjøp gjerne en blanding, og husk å tynne ut etterhvert som de spirer slik at de ikke vokser oppå hverandre. Så gjerne først i halve potten, og etter tre uker kan du så i den andre halvdelen, og slik ahr du salat hele sommeren.

Da er vi igang, og trenger du ummidelbart flere tips, er det bare å kjøpe "Hannahs Hage - økologisk kjøkkenhage for store og små" (Gyldendal). Der står det alt du trenger å vite for å lage din egen lille - eller store - kjøkkenhage.

Men følg med her også, og del gjerne erfaringene dine med meg!

Fem høner tilbake
Han havnet i gryta til slutt, han gjorde det. Jeg holdt ham etter beina, opp ned, og sa farvel på den mest humane måten du kan slakte en hane på: Du vrir hodet på ham slik at nakken knekker. Snapp, så er det over. Så skolder du den, plukker den, tar ut innvollene, renser den, og så er den gryteklar.
Jeg innrømmer at han og jeg gikk for oss selv bak huset. Ingen fikk se på, og hjerte mitt dunket litt ekstra, det gjorde det.
Så grusomt, sier min venninne. Hvorfor det, egentlig, spør jeg. Er det bedre å oppforstre dem i bur, ta fra dem sjansen til å leve et fritt liv, stappe dem fulle av kraftfor slik at de vokser seg store og feite innen ureimelig tid, svært urimelig tid! Og aldri får plukke og sparke og grave i jorda, slik de liker så altfor godt. Er det bedre å gi dem et liv i et bur på størrelse med et A4 ark, henge dem levende på samlebånd, drepe dem med elektrisk støt, for så å la dem gå igjennom maskineriet uten at en eneste hånd har tatt bort i dem før de ligger vakuumpakket klar for markedet?
Da vil jeg heller ha en lykkelig høne eller hane trippende på tunet, som desverre må se sine beste dager talte når jeg kommer for å ta farvel. Men akk så godt de har hatt det, og så godt jeg får det når jeg spiser det fantastiske kjøttet.
PS! Det kan være et tips å ikke gi dem navn, for det blir det for mange vitser av rundt gryta...

En hane og fire høner
Jeg har tatt imot ham fra egget, puttet ham i en kasse og sørget for å gi ham nok lys og mat, jeg har integrert ham i flokken, sakte, sakte for at han ikke skulle bli hakket på. Hver morgen har jeg gått ut, åpnet døra og ønsket ham en god dag, luftet ham, ja, rett og slett gjetet hønene mine har jeg gjort, slik at de skulle få være ekte, frittgående høner uten at reven eller hunden skulle få ete dem.
Og så gjør han det! Han utfordrer meg til hanekamp! Han står der, bruser med fjøra og freser, hopper på meg for å slå klørne i meg. Og han gir seg ikke selv om jeg forsvarer meg og han ruller tilbake, neida, han reiser seg, hopper på igjen, helt til jeg står der og roper om hjelp i åkeren. Rett nok slaktet jeg den gamle hanen her om dagen, så nå har han ingen å kjempe med lengre denne unge jyplingen, og tror kanskje jeg er utfordreren, men nei, sier naboen på 82 år. Han har for få høner og tror at du skal ta noen av dem. Det er jo veldig søtt, men jeg vet, at om noen få dager, da skal jeg slakte min første hane. Og det blir ham.
Til da sniker jeg meg ut i kjøkkenhagen om morgenen, tar tak i tauet som er festet til døra til hønsehuset, står der trygt bak gjerdet og slipper dem ut, så står jeg bak gjerdet og jobber mens hønene tripper på tunet, og jeg vet at alle er lykkelige med sitt, i full harmoni, trygt adskilt fra hverandre. De graver i jorda, jeg graver i jorda, og slik jobber vi sammen, hønene og jeg - og hanen, en stund til i alle fall...

Ta maten tilbake

Da er vi igang. Både Michelle Obama, Jamie Oliver og jeg, vi er igang i kjøkkenhagen, og det er kanskje du også?
"Hannahs Hage - økologisk kjøkkenhage for store og små" ble lansert 18.april på Ramme Gaard på Hvitsten. Et utrolig arrangement med over 100 inviterte gjester til stede. Det var som å holde bryllup for andre gang(heldigvis med samme mannen...) Det varmet et grønt hjerte å få fortelle til så mange engasjerte mennesker hvordan boka har blitt til, og ikke minst hvorfor.
Etter på har jeg fått tilbakemeldinger på at "Hannahs Hage" har blitt sengelektyre både for store og små, og mange sandkasser både i og utenfor byen er nå omskolert til økologiske kjøkkenkasser med plass til gulrøtter, neper, reddiker, salat, sukkererter og bønner.
For det er et eller annet som skjer. I London står folk i kø for å få sine egne allotments(jordlapp) for å dyrke egne grønnsaker, Michelle Obama begynte å grave i hagen i Det Hvite Hus for å lage kjøkkenhage, i hovedsak til de to små jentene sine, og det skjer med oss også. Vi vil gjerne dyrke våre egne grønnsaker.
På grunn av krisa? Interessen for økologi? Ferske grønnsaker, nærmat? Ønsket om å ta det litt mer med ro, drømmen om et liv på landet, eller bare være litt nærmere jorda, det naturlige, det gode, det sunne, smaker, lukter og naturen? Endre på noen verdier. Kanskje alt, eller noe av det?
Det er egentlig ikke så farlig hva motivet er. Så lenge du føler behovet, inspirasjonen, lysten på egne grønnsaker, som kommer rett fra jorda, og opp på din kjøkkenbenk, uten at noen har fått anledning til å gjøre noe med det. Du vet hva det er, hvor det kommer fra, hva som har skjedd, hvem som har ansvaret. Bare det gir en utrolig god følelse.
Kanskje det er det? Vi vil ta tilbake kontrollen over vår egen mat, fordi vi har fjernet oss så utrolig langt bort fra den. Både hvordan den er dyrket, fraktet og tilberedt, og kanskje også hvordan den opprinnelig kunne smake, eller så ut...
Ta tida tilbake, var det noen som sa for noen år siden. Nå vil vi mer enn det. Vi vil ta maten tilbake også - og kanskje kan vi gjøre det ved å bruke litt av denne tiden.

Å få lov til å dyrke og nyte sine egne økologiske grønnsaker gir en helt egen tilfredsstillelse. Ikke bare fordi det er bra for helsa di, fordi det smaker så utrolig godt eller fordi det er bra for miljøet og jorda vår. Å se ting gro, vite hvor det kommer fra, hvordan det er dyrket, hvem som har gjort det, gjør også alt så nært, sanselig - og knasende sprøtt og godt.

Vi så utrolig stolte og tilfredse - og vi har fått det til sammen, store og små. Det er kanskje det største av alt. Og noen vil få det til i et par potter, andre på en veranda, en hageflekk eller sammen med naboen i bakgården. Vi har fått det til i hagen vår, og vi vil gjerne hjelpe deg å få det til der du bor også.

Så vær så god, og velkommen inn i Hannahs Hage.

Hilsen Hannah og Ellen-Beate