Vi trenger haner!

Det har vært smått med egg i hønsegården i det siste. Hønene har sett litt rastløse ut, litt nervøse, men ingenting galt, ikke noe vi kan se i alle fall. De ser ut til å leve godt side om side med endene.

Men i går kom naboen bort, og spurte om vi ville ha en hane, og det ville vi egentlig, selv om det ser ut til at hønene klarer å holde fin orden selv også. Ingen store konflikter, ingen fjær som blir til ti høns, ingen fjærløse fugler heller. Men vi trenger en hane slik at vi kan få flere kyllinger til våren.

Så hanen kom, slapp inn, løp rundt som en gal, flyktet fra både høner og ender, stakkar. Det ble enorm kakling og kvekking der inne. Så etter noen minutter begynner han å vise sin styrke den nervøse unge "mannen". Galer litt, bruser med fjærene, forsvarer seg, og tar seg til rette, som en hane skal gjøre.

Og jaggu meg, dagen etter ligger det tre egg i rugekassa, gitt! Naturen er underlig.

Hvem sa at vi ikke trenger haner... Og det ser visst ikke ut som det gjør noe at han er yngre heller...

At livet kan være så utrolig vakkert!

Jeg gikk der i solnedgangen i går kveld, et rosa skjær på himmelen, ingen biler, ingen mennesker, jeg gikk der på grusvei, gjennom mandelåkeren, med en altfor gammel trillebår, stappfull av mandler, ferske, deilige, søte mandler, mine egne mandler. Lass på lass, rekordår, svett og sliten gikk jeg der, og vi var ferdige med å slå ned alle mandlene, ett og ett tre, ned på bakken på et nett, løfte nettet, helle i bøtter, i trillebår, og trille, trille, kilo på kilo.

Et halvt tonn med mandler har vi høstet, store, deilige mandler som ikke har sett hverken kunstgjødsel eller fått et eneste kjemikalie sprøytet på blader eller grener. Helt naturlig.

Det øyeblikket, gjennom mandelåkeren, det er livet mitt. Så utrolig vakkert, deilig, sliten og svett. Men akkurat i det øyeblikket blåste jeg hodet tomt for andre tanker enn akkurat dette vakre, nydelige, øyeblikk av ro og stillhet.

Det er slike øyeblikk som lader og gir deg energien du trenger til å takle alt det andre. Bare et eneste lite, vakkert øyeblikk - av hva som helst, egentlig. Og du trenger ikke en mandelåker, heller ikke en solnedgang, for hvis du stopper opp et sekund, leter litt, så er livet fullt av akkurat slike øyeblikk som er hverdagen din.

Dyrke, bytte gi bort-middag

Det gikk litt sånn sakte opp for oss i dag, mens vi satt samlet rundt middagsbordet. Med tomater og agurk vi hadde dyrket selv, lammepølse fra bygda mi som mormor hadde gitt til oss, økologiske poteter i gave fra en venn som ikke ville selge dem fordi de var for små, og kapers vi hadde byttet til oss fra naboen. Vi hadde faktisk en nesten gratis, økologisk, miljøvennlig middag på bordet. Og det var så utrolig tilfredsstillende.
Selv har jeg vokst opp med lokale leverandører i ei lita bygd der de beste og ferskeste lokale råvarene stort sett har glimret med sitt fravær i butikkene. Vilt, fersk fisk, bær og frukt, som det har bugnet av rundt oss, har du stort sett måttet skaffe deg selv. Før var det greit å bestille det meste av dette hos kjøpmannen på hjørnet, men det var helt til kjedene tok over. Så vi ordnet og styrte selv. Noe plukket vi, andre ting fanget vi, og noe kunne vi bestille av lokale leverandører.
Hver sensommer var vi på tur og plukket blåbær og tyttebær, fulle spann med bær som ble saftet og syltet og satt i "matboda". Så var det ned til bestemor Kristensen for å plukke plommer, deretter inn på Helsem for å høste prinserepler, og til besten for å plukke pærer, rips og solbær. Kassene ble fulle, resten havnet i magen under plukking. Noen hadde noe som ikke vi hadde, og så hadde vi noe som de ikke hadde, og så byttet vi til oss slik at alle hadde alt. Og slik sikret vi oss de lekreste lokale spesialiteter og råvarer uten egentlig å tenke så mye over det.
Men det gjør vi nå. Vi tenker på at lokale råvarer er bra, at naturlige matvarer er enda bedre, og at ren mat og ikke bearbeidet mat, mat som kommer rett fra jord til bord er bra for oss, men så har vi ikke denne tiden da, til å plukke og sylte og safte, sanke og fange. Eller har vi det?
Hvis vi byttet litt, og dyrket litt, og ga bort litt, og støttet de som selger lokalt, ja da kan vi sitte her ved middagsbordet og kose oss med alle godsakene uten at det egentlig har kostet oss så veldig mye, hverken av tid, penger eller miljøbelastning. Det er sånt man blir glad av.