Rød, rødere, endelig!

Åh, nå er det endelig tid for rødbeter, disse dyp, dyp røde rotgrønnsakene som er så sinnsykt deilige, søte og sprø.

Jeg syns rødbeten er undervurdert, og lenge kjente jeg selv bare til den som syltet på glass, som tilbehør til kjøtt og fiskekaker. Og så begynte jeg å dyrke dem selv, og nå forstår jeg ikke helt hvorfor vi ikke bruker mer av den. Jeg mistenker nok at vi alle helst ikke vil bli så vanvittig rød på fingrene når vi lager mat, eller kanskje er det fordi alt rødbeten blander seg med blir rosa. Salat med rødbet blir rosa, grønnsakblandingen blir rosa, fisken blir rosa..Egentlig en smart måte å få små prinsesser til å spise rødbet, når alt blir rosa...(jeg bruker det trikset med laks, kaller den prinsessefisk..)

Men nå står det i alle fall mange slike dyp røde knoller ute i hagen med ønsker om å bli dratt opp av jorda, så det gjør vi, og så sylter vi noen av dem, de minste, for å få syltede minibeter med stjerneanis, fennikelfrø og korianderfrø, og noen steker vi i en deilig grønnsakblanding, noen får plass i en råkostsalat, andre baker vi i folie i ovnen i en time og har til fisk, kylling og kjøtt, og noen blir deilig puré som passer veldig godt som dip.

Og resten, de legger vi lagvis i en kasse med sand, uten å vaske dem eller kutte av stilken, for da holder de seg godt veldig lenge.

Har du forresten smakt rødbetchips? Det kan du lage som vanlig, hjemmelaget potetchips, og det smaker kjempegodt! Spesielt hvis du salter dem med salt som er blandet med litt knust kumin, og hvis du ønsker et fettfritt alternativ, kan du bake dem i ovnen også.

Rødbeten inneholder mye kostfiber, B-vitaminet folat, og fargestoffer som fungerer som sterke antioksidanter og beskytter cellene i kroppen din og deg mot sykdom.

Vil du ha en deilig rødbetoppskrift, kan du gå inn på http://www.ellenwollen.no/ . Den tar helt av!

Han får svi ordentlig, vår lille venn på 8 år, som er vegetarianer. Daglige kommentarer på skolen, utfordringer i barnebursdag, ved tilstelninger. Moren har fortalt ham at han ikke trenger forklare seg, bare gå for det han vet han kan spise. Ofte blir det godteriet, i mangel på noe annet fornuftig alternativ.
Han har jo ikke valgt det selv, og mange mener det er uansvarlig og tankeløst av foreldrene å gjøre et barn til vegetarianer, at han må få velge selv når han blir stor. Men heller ikke da går det helt smertefritt for seg å ha valgt et kjøttfritt liv. Hvorfor er det egentlig et problem at noen mennesker kutter ut kjøtt?
Det finnes mange grunner. Hensyn til dyra, verden, seg selv, ideologi eller helse. Uansett årsak, er det ikke dumt at flere av oss begynner å tenke at vi skal kutte ut eller kanskje kutte ned på kjøttforbruket vårt. Og denne gangen gjelder det spesielt med hensyn til verden. Som en del av et grønnere liv som vi alle kan bidra til, og med et grønnere liv, bedre helse, både for oss selv, verden og dyra.
Kjøttforbruket vårt øker, og det koster å produsere kjøtt. Klimautslippet fra stofeproduksjon er mange ganger større enn utslipp fra flytrafikken.
Og med økt kjøttforbruk er det ikke bare klimautslippene som øker, det gjør også magemålet vårt. Fem om dagen kan med fordel økes til 9, fortelelr ekspertene, frukt og grønt er proppfulle av gode vitamienr, mineraler og antioksidanter som kan beskytte oss mot livsstilssykdommer, kreft, hjerteogkarsykdommer og diabetes.
Jeg sier ikke at vi alle skal bli vegetarianere, men vi kan med stor fordel kutte ned på kjøtt og øke inntaket av grønt.
I går gjorde jeg et eksperiment, eller kall det helelr en liten vri. Jeg inviterte 12 mennesker på vegetarmiddag, tapasbord. Av de tolv var kun tre vegetarianere. Inkludert vår lille venn på åtte år, og fire andre barn også.
Vi gjorde en ekstra innsats for at det skulle bli bra, for at ingen kjøttetere skulle savne noe. Men vi lagde ikke tofupølser eller nøtteburgere. Du imiterer ikke kjøtt, du lager heller noe veldig godt uten.
Det ble en suksess, og for en sjelden gang kunne vår lille venn og hans foreldre forsyne seg uten å spørre, uten å stikke seg ut, uten spørsmål, og kjøttelskerne var tilsynelatende også tilfredse. Spesielt barna. At noen lever et annet liv uten kjøtt var rett og slett ikke tema. Tema var gleden over å kunne sitte sammen med gode venner, store og små rundt et bord og dele bordets gleder. Være tilstede der vi var, og kanskje følte noen av oss gleden over å ha bidratt litt. Til at vi fortsatt kunne se stjernene på den klare himmelen. Og kanskje følte andre at de hadde bidratt på sin måte, ved å redde noen dyr.
Uansett grunnen til å nyte et vegetarmåltid var det ingen av oss som savnet noe som helst, og en følelse hadde vi felles, vi følte oss bare rikere.

Hvor shopper du da?

-Hvor shopper du da? spurte min venninne. Hun var kommet på besøk for første gang og innså hvor langt ute på landet hun egentlig befant seg. Ble litt engstelig på mine vegne for at jeg ikke fikk tilfredsstille shopping-genet mitt på ordentlig.
- Jeg shopper ikke, sa jeg, og lo - i fullt alvor.
- 2009 skal være mitt antiforbruksår, sa jeg til Erik på nyttårsaften 2009.
- Jeg vil se hvor lite penger jeg klarer å bruke på å shoppe. Jeg er lei av alt som kastes, vi forbruker for mye, hyller og skap er for fulle, vi omgir oss med for mange ting. Jeg tror det må en litt dramatisk endring til. Jeg vil gi mitt grønne bidrag. Det virket stort og pompøst, men det var egentlig små steg som skulle til.
Den første inspirasjonen kom fra min mor. Jeg kom på disse små, søte lappene som ble strøket på tøyet vårt på 70-tallet, bukser med huller på knærne som fikk små sommerfugler, fisker og blomster. De ble kjøpt inn i mengder til to små jenter, og plutselig fikk plagget sin helt egen særegne sjarme, sitt preg.
Det neste steget: Hvem har kommet på at vi skal ha vinter- og sommergardiner, vinter- og sommerputer, vinter og sommerpledd, duker, sengetøy, sengetepper... Og at det ikke lenger holder over flere år, det må skiftes med trendene, som endrer seg hvert år. Eller bestikket, eller kopper og kar? Glass? Igjen ble nostalgien nøkkelen. I min mors kjøkken står glass og asjetter fra 70-tallet, i min søsters hytte bruker de fortsatt det som har stått i kjøkkenskapet siden hytta ble bygd. Brått gikk det opp for meg at dette kanskje er noe mine barn vil miste, denne nostalgien, denne følelsen av at det er verdt å ta vare på ting, ting som har minner, sjarm, sjel, en historie. Fordi vi skal shoppe, forbruke.
Å leve litt nærmere jorda, et litt grønnere liv, krever noen små, kanskje vanskelige, men viktige skritt. For meg er et av grepene å skru hodet og tankene litt tilbake i tid, se på hva vi gjorde den gangen da vi ikke hadde så mange muligheter, så mye å forbruke for. Og tenke over hvilke verdier det ga meg - og gir meg.
Jeg innrømmer at det rykker litt i dette genet noen ganger. Da er fantasien god å ha. Det er utrolig hva et penselstrøk, en liten stofflapp, noen bånd og litt farge kan gjøre med det meste. Ofte er det er ren nytelse på sitt beste.