Alt som kan skje på fire uker!

Andedammen står klar i hønse og andegården. Kalle og gjengen er veldig klar for å hoppe i det!


Tilbake til dyr og planter etter fire ukers sommerferie. Og det slår meg hvor mye som kan skje på fire små uker når du ikke er til stede.
Endene har fått fjær, og blitt enorme! De vralter rundt, roper på mat, og hønene dilter etter.
Kalle ser opp på oss og lar seg villig klappe, som den eneste som er mottagelig for kos i flokken.

De er feite og fine endene, men om vi klarer å slakte dem om en måned, det er en helt annen sak. De er rett og slett altfor søte.
Hvordan klarer du å slakte egne dyr og spise dem, sa naboen sist jeg tok en hane.
Jeg sa ikke så mye om at det var en svært usympatisk hane, som jeg flere ganger hadde tenkt at jeg gjerne skulle vri hodet om på, det er jo tross alt bare noe man sier...
En annen, og litt bedre versjon av sannheten er at jeg mye heller vil spise mine egne dyr, som jeg vet har det bra, har fått gå fritt, sparket og rotet i jorda, levd på god mat, hatt et godt dyreliv, enn å spise en burhøne som på ingen måte noen kan påstå har det bra. Ikke i forhold til slik dyr kan ha det når de lever på den måten som er naturlig for dem. Derfor kan jeg slakte og spise mine egne dyr. Da vet jeg i alle fall hva jeg spiser, hvordan dyra har hatt det, hva de har fått i seg og ikke minst har jeg selv kontrollert måten de blir avlivet på.

Tomatene er søte, saftige og knall gule!
Men tomatplantene er ikke store, heller litt skuffende små, men de er mange, de er stripete, runde, avlange, små, røde, grønne og gule og oransje. De er saftige som ingen andre tomater, og jeg får samme gode følelsen når jeg spiser dem som jeg gjør når jeg nyter et kyllinglår fra egen hønsegård. Alt er naturlig. Ingen har klusset med noe som helst for at jeg skal få noe kjappere, større, penere, mer glinsende, perfekt, billigere.

Så jeg plukker en tomat, putter den rett i munnen og kjenner på det saftige, søte kjøttet som kiler i ganen og leker seg med smaksløkene mine. Mens jeg titter bort på Kalle i et øyeblikks ettertanke hvor jeg blir aldri så lite vegetarianer...