Hvor shopper du da?

-Hvor shopper du da? spurte min venninne. Hun var kommet på besøk for første gang og innså hvor langt ute på landet hun egentlig befant seg. Ble litt engstelig på mine vegne for at jeg ikke fikk tilfredsstille shopping-genet mitt på ordentlig.
- Jeg shopper ikke, sa jeg, og lo - i fullt alvor.
- 2009 skal være mitt antiforbruksår, sa jeg til Erik på nyttårsaften 2009.
- Jeg vil se hvor lite penger jeg klarer å bruke på å shoppe. Jeg er lei av alt som kastes, vi forbruker for mye, hyller og skap er for fulle, vi omgir oss med for mange ting. Jeg tror det må en litt dramatisk endring til. Jeg vil gi mitt grønne bidrag. Det virket stort og pompøst, men det var egentlig små steg som skulle til.
Den første inspirasjonen kom fra min mor. Jeg kom på disse små, søte lappene som ble strøket på tøyet vårt på 70-tallet, bukser med huller på knærne som fikk små sommerfugler, fisker og blomster. De ble kjøpt inn i mengder til to små jenter, og plutselig fikk plagget sin helt egen særegne sjarme, sitt preg.
Det neste steget: Hvem har kommet på at vi skal ha vinter- og sommergardiner, vinter- og sommerputer, vinter og sommerpledd, duker, sengetøy, sengetepper... Og at det ikke lenger holder over flere år, det må skiftes med trendene, som endrer seg hvert år. Eller bestikket, eller kopper og kar? Glass? Igjen ble nostalgien nøkkelen. I min mors kjøkken står glass og asjetter fra 70-tallet, i min søsters hytte bruker de fortsatt det som har stått i kjøkkenskapet siden hytta ble bygd. Brått gikk det opp for meg at dette kanskje er noe mine barn vil miste, denne nostalgien, denne følelsen av at det er verdt å ta vare på ting, ting som har minner, sjarm, sjel, en historie. Fordi vi skal shoppe, forbruke.
Å leve litt nærmere jorda, et litt grønnere liv, krever noen små, kanskje vanskelige, men viktige skritt. For meg er et av grepene å skru hodet og tankene litt tilbake i tid, se på hva vi gjorde den gangen da vi ikke hadde så mange muligheter, så mye å forbruke for. Og tenke over hvilke verdier det ga meg - og gir meg.
Jeg innrømmer at det rykker litt i dette genet noen ganger. Da er fantasien god å ha. Det er utrolig hva et penselstrøk, en liten stofflapp, noen bånd og litt farge kan gjøre med det meste. Ofte er det er ren nytelse på sitt beste.