Jeg gikk der i solnedgangen i går kveld, et rosa skjær på himmelen, ingen biler, ingen mennesker, jeg gikk der på grusvei, gjennom mandelåkeren, med en altfor gammel trillebår, stappfull av mandler, ferske, deilige, søte mandler, mine egne mandler. Lass på lass, rekordår, svett og sliten gikk jeg der, og vi var ferdige med å slå ned alle mandlene, ett og ett tre, ned på bakken på et nett, løfte nettet, helle i bøtter, i trillebår, og trille, trille, kilo på kilo.
Et halvt tonn med mandler har vi høstet, store, deilige mandler som ikke har sett hverken kunstgjødsel eller fått et eneste kjemikalie sprøytet på blader eller grener. Helt naturlig.
Det øyeblikket, gjennom mandelåkeren, det er livet mitt. Så utrolig vakkert, deilig, sliten og svett. Men akkurat i det øyeblikket blåste jeg hodet tomt for andre tanker enn akkurat dette vakre, nydelige, øyeblikk av ro og stillhet.
Det er slike øyeblikk som lader og gir deg energien du trenger til å takle alt det andre. Bare et eneste lite, vakkert øyeblikk - av hva som helst, egentlig. Og du trenger ikke en mandelåker, heller ikke en solnedgang, for hvis du stopper opp et sekund, leter litt, så er livet fullt av akkurat slike øyeblikk som er hverdagen din.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar