Det skjer noen ganger, det blir fullt, overload, full stopp! Det er så mye jeg vil gjøre, så mye jeg vil få med meg, så mange ideer, mange mennesker å passe på, pleie, holde vennskap vedlike og familien lykkelige, og midt oppi dette elsker jeg å være bollemamma - for hele verden!
Og jeg vil være trent mamma, og søt 40+ mamma, og bondemamma, og superidekreative mamma, og superjobbemamma og ...
Og jeg syns jeg får til veldig mye, jeg gjør det, men hvor fullt skal man fylle dagens glass før det renner over? Så til slutt måtte jeg gjøre det, jeg måtte sette en grense. På søndag satte jeg den grensen. Jeg avlyste en avtale! Søndagen var rett og slett full, jeg hadde ikke flere timer igjen, og det var egentlig noe jeg ikke ville, så jeg sa nei, beklager, jeg kommer ikke, og det er ikke fordi jeg ikke har lyst, men jeg klarer det ikke. Det er fullt!
Og etter det har det vært helt stille...Ikke et pip, ikke et ord. Oj! For vi har jo alle veldig mye å gjøre, alle fulle dager, alle er trette, stressa - men jeg sa nei. Jeg satte en grense. Var det egentlig flere som skulle ønsker de hadde satt den grensen? Er jeg en sviker når jeg sier nei? Når jeg ikke klarer å hanke inn alle ballene jeg konstant kaster opp i lufta?
Det gode liv, det enkle liv, det grønne liv, det er ikke nødvendigvis mindre stressende enn andre liv. Det føles bare mye friere, og dermed føles også stresset mer positivt, det gir en annen mening. Men det "nei"-et det er like vanskelig samma "f". Om du bor i byen eller på landet ,er bonde eller sjef, mamma eller ikke, venninne, eller nabo, lever grønt eller ikke, et enkelt liv eller ikke. Nei er vanskelig, spesielt fordi det ikke er så mye anerkjennelse å hanke inn etter et nei. Ikke så mye beundring, ikke så mange komplimenter, ikke så mye forståelse.
Jeg tror de jeg skulle møte ville blitt mye mer imponert over bollene mine enn "nei"-et mitt.
Jeg setter meg på traktoren. Den gir bare en mulighet - sitte der!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar