Hannahs Hage

Fem høner tilbake
Han havnet i gryta til slutt, han gjorde det. Jeg holdt ham etter beina, opp ned, og sa farvel på den mest humane måten du kan slakte en hane på: Du vrir hodet på ham slik at nakken knekker. Snapp, så er det over. Så skolder du den, plukker den, tar ut innvollene, renser den, og så er den gryteklar.
Jeg innrømmer at han og jeg gikk for oss selv bak huset. Ingen fikk se på, og hjerte mitt dunket litt ekstra, det gjorde det.
Så grusomt, sier min venninne. Hvorfor det, egentlig, spør jeg. Er det bedre å oppforstre dem i bur, ta fra dem sjansen til å leve et fritt liv, stappe dem fulle av kraftfor slik at de vokser seg store og feite innen ureimelig tid, svært urimelig tid! Og aldri får plukke og sparke og grave i jorda, slik de liker så altfor godt. Er det bedre å gi dem et liv i et bur på størrelse med et A4 ark, henge dem levende på samlebånd, drepe dem med elektrisk støt, for så å la dem gå igjennom maskineriet uten at en eneste hånd har tatt bort i dem før de ligger vakuumpakket klar for markedet?
Da vil jeg heller ha en lykkelig høne eller hane trippende på tunet, som desverre må se sine beste dager talte når jeg kommer for å ta farvel. Men akk så godt de har hatt det, og så godt jeg får det når jeg spiser det fantastiske kjøttet.
PS! Det kan være et tips å ikke gi dem navn, for det blir det for mange vitser av rundt gryta...