Rød, rødere, endelig!

Åh, nå er det endelig tid for rødbeter, disse dyp, dyp røde rotgrønnsakene som er så sinnsykt deilige, søte og sprø.

Jeg syns rødbeten er undervurdert, og lenge kjente jeg selv bare til den som syltet på glass, som tilbehør til kjøtt og fiskekaker. Og så begynte jeg å dyrke dem selv, og nå forstår jeg ikke helt hvorfor vi ikke bruker mer av den. Jeg mistenker nok at vi alle helst ikke vil bli så vanvittig rød på fingrene når vi lager mat, eller kanskje er det fordi alt rødbeten blander seg med blir rosa. Salat med rødbet blir rosa, grønnsakblandingen blir rosa, fisken blir rosa..Egentlig en smart måte å få små prinsesser til å spise rødbet, når alt blir rosa...(jeg bruker det trikset med laks, kaller den prinsessefisk..)

Men nå står det i alle fall mange slike dyp røde knoller ute i hagen med ønsker om å bli dratt opp av jorda, så det gjør vi, og så sylter vi noen av dem, de minste, for å få syltede minibeter med stjerneanis, fennikelfrø og korianderfrø, og noen steker vi i en deilig grønnsakblanding, noen får plass i en råkostsalat, andre baker vi i folie i ovnen i en time og har til fisk, kylling og kjøtt, og noen blir deilig puré som passer veldig godt som dip.

Og resten, de legger vi lagvis i en kasse med sand, uten å vaske dem eller kutte av stilken, for da holder de seg godt veldig lenge.

Har du forresten smakt rødbetchips? Det kan du lage som vanlig, hjemmelaget potetchips, og det smaker kjempegodt! Spesielt hvis du salter dem med salt som er blandet med litt knust kumin, og hvis du ønsker et fettfritt alternativ, kan du bake dem i ovnen også.

Rødbeten inneholder mye kostfiber, B-vitaminet folat, og fargestoffer som fungerer som sterke antioksidanter og beskytter cellene i kroppen din og deg mot sykdom.

Vil du ha en deilig rødbetoppskrift, kan du gå inn på http://www.ellenwollen.no/ . Den tar helt av!

Han får svi ordentlig, vår lille venn på 8 år, som er vegetarianer. Daglige kommentarer på skolen, utfordringer i barnebursdag, ved tilstelninger. Moren har fortalt ham at han ikke trenger forklare seg, bare gå for det han vet han kan spise. Ofte blir det godteriet, i mangel på noe annet fornuftig alternativ.
Han har jo ikke valgt det selv, og mange mener det er uansvarlig og tankeløst av foreldrene å gjøre et barn til vegetarianer, at han må få velge selv når han blir stor. Men heller ikke da går det helt smertefritt for seg å ha valgt et kjøttfritt liv. Hvorfor er det egentlig et problem at noen mennesker kutter ut kjøtt?
Det finnes mange grunner. Hensyn til dyra, verden, seg selv, ideologi eller helse. Uansett årsak, er det ikke dumt at flere av oss begynner å tenke at vi skal kutte ut eller kanskje kutte ned på kjøttforbruket vårt. Og denne gangen gjelder det spesielt med hensyn til verden. Som en del av et grønnere liv som vi alle kan bidra til, og med et grønnere liv, bedre helse, både for oss selv, verden og dyra.
Kjøttforbruket vårt øker, og det koster å produsere kjøtt. Klimautslippet fra stofeproduksjon er mange ganger større enn utslipp fra flytrafikken.
Og med økt kjøttforbruk er det ikke bare klimautslippene som øker, det gjør også magemålet vårt. Fem om dagen kan med fordel økes til 9, fortelelr ekspertene, frukt og grønt er proppfulle av gode vitamienr, mineraler og antioksidanter som kan beskytte oss mot livsstilssykdommer, kreft, hjerteogkarsykdommer og diabetes.
Jeg sier ikke at vi alle skal bli vegetarianere, men vi kan med stor fordel kutte ned på kjøtt og øke inntaket av grønt.
I går gjorde jeg et eksperiment, eller kall det helelr en liten vri. Jeg inviterte 12 mennesker på vegetarmiddag, tapasbord. Av de tolv var kun tre vegetarianere. Inkludert vår lille venn på åtte år, og fire andre barn også.
Vi gjorde en ekstra innsats for at det skulle bli bra, for at ingen kjøttetere skulle savne noe. Men vi lagde ikke tofupølser eller nøtteburgere. Du imiterer ikke kjøtt, du lager heller noe veldig godt uten.
Det ble en suksess, og for en sjelden gang kunne vår lille venn og hans foreldre forsyne seg uten å spørre, uten å stikke seg ut, uten spørsmål, og kjøttelskerne var tilsynelatende også tilfredse. Spesielt barna. At noen lever et annet liv uten kjøtt var rett og slett ikke tema. Tema var gleden over å kunne sitte sammen med gode venner, store og små rundt et bord og dele bordets gleder. Være tilstede der vi var, og kanskje følte noen av oss gleden over å ha bidratt litt. Til at vi fortsatt kunne se stjernene på den klare himmelen. Og kanskje følte andre at de hadde bidratt på sin måte, ved å redde noen dyr.
Uansett grunnen til å nyte et vegetarmåltid var det ingen av oss som savnet noe som helst, og en følelse hadde vi felles, vi følte oss bare rikere.

Hvor shopper du da?

-Hvor shopper du da? spurte min venninne. Hun var kommet på besøk for første gang og innså hvor langt ute på landet hun egentlig befant seg. Ble litt engstelig på mine vegne for at jeg ikke fikk tilfredsstille shopping-genet mitt på ordentlig.
- Jeg shopper ikke, sa jeg, og lo - i fullt alvor.
- 2009 skal være mitt antiforbruksår, sa jeg til Erik på nyttårsaften 2009.
- Jeg vil se hvor lite penger jeg klarer å bruke på å shoppe. Jeg er lei av alt som kastes, vi forbruker for mye, hyller og skap er for fulle, vi omgir oss med for mange ting. Jeg tror det må en litt dramatisk endring til. Jeg vil gi mitt grønne bidrag. Det virket stort og pompøst, men det var egentlig små steg som skulle til.
Den første inspirasjonen kom fra min mor. Jeg kom på disse små, søte lappene som ble strøket på tøyet vårt på 70-tallet, bukser med huller på knærne som fikk små sommerfugler, fisker og blomster. De ble kjøpt inn i mengder til to små jenter, og plutselig fikk plagget sin helt egen særegne sjarme, sitt preg.
Det neste steget: Hvem har kommet på at vi skal ha vinter- og sommergardiner, vinter- og sommerputer, vinter og sommerpledd, duker, sengetøy, sengetepper... Og at det ikke lenger holder over flere år, det må skiftes med trendene, som endrer seg hvert år. Eller bestikket, eller kopper og kar? Glass? Igjen ble nostalgien nøkkelen. I min mors kjøkken står glass og asjetter fra 70-tallet, i min søsters hytte bruker de fortsatt det som har stått i kjøkkenskapet siden hytta ble bygd. Brått gikk det opp for meg at dette kanskje er noe mine barn vil miste, denne nostalgien, denne følelsen av at det er verdt å ta vare på ting, ting som har minner, sjarm, sjel, en historie. Fordi vi skal shoppe, forbruke.
Å leve litt nærmere jorda, et litt grønnere liv, krever noen små, kanskje vanskelige, men viktige skritt. For meg er et av grepene å skru hodet og tankene litt tilbake i tid, se på hva vi gjorde den gangen da vi ikke hadde så mange muligheter, så mye å forbruke for. Og tenke over hvilke verdier det ga meg - og gir meg.
Jeg innrømmer at det rykker litt i dette genet noen ganger. Da er fantasien god å ha. Det er utrolig hva et penselstrøk, en liten stofflapp, noen bånd og litt farge kan gjøre med det meste. Ofte er det er ren nytelse på sitt beste.

Alt som kan skje på fire uker!

Andedammen står klar i hønse og andegården. Kalle og gjengen er veldig klar for å hoppe i det!


Tilbake til dyr og planter etter fire ukers sommerferie. Og det slår meg hvor mye som kan skje på fire små uker når du ikke er til stede.
Endene har fått fjær, og blitt enorme! De vralter rundt, roper på mat, og hønene dilter etter.
Kalle ser opp på oss og lar seg villig klappe, som den eneste som er mottagelig for kos i flokken.

De er feite og fine endene, men om vi klarer å slakte dem om en måned, det er en helt annen sak. De er rett og slett altfor søte.
Hvordan klarer du å slakte egne dyr og spise dem, sa naboen sist jeg tok en hane.
Jeg sa ikke så mye om at det var en svært usympatisk hane, som jeg flere ganger hadde tenkt at jeg gjerne skulle vri hodet om på, det er jo tross alt bare noe man sier...
En annen, og litt bedre versjon av sannheten er at jeg mye heller vil spise mine egne dyr, som jeg vet har det bra, har fått gå fritt, sparket og rotet i jorda, levd på god mat, hatt et godt dyreliv, enn å spise en burhøne som på ingen måte noen kan påstå har det bra. Ikke i forhold til slik dyr kan ha det når de lever på den måten som er naturlig for dem. Derfor kan jeg slakte og spise mine egne dyr. Da vet jeg i alle fall hva jeg spiser, hvordan dyra har hatt det, hva de har fått i seg og ikke minst har jeg selv kontrollert måten de blir avlivet på.

Tomatene er søte, saftige og knall gule!
Men tomatplantene er ikke store, heller litt skuffende små, men de er mange, de er stripete, runde, avlange, små, røde, grønne og gule og oransje. De er saftige som ingen andre tomater, og jeg får samme gode følelsen når jeg spiser dem som jeg gjør når jeg nyter et kyllinglår fra egen hønsegård. Alt er naturlig. Ingen har klusset med noe som helst for at jeg skal få noe kjappere, større, penere, mer glinsende, perfekt, billigere.

Så jeg plukker en tomat, putter den rett i munnen og kjenner på det saftige, søte kjøttet som kiler i ganen og leker seg med smaksløkene mine. Mens jeg titter bort på Kalle i et øyeblikks ettertanke hvor jeg blir aldri så lite vegetarianer...

40 typer tomater

Det skulle egentlig bare være 7 typer i år, for det ble altfor mange i fjor. Da hadde vi 24. Nå har vi plutselig førti!

Men vi klarer ikke holde oss, når du får "Kellogs Breakfast" og "Snow-white" eller "Black-Zebra" er det flere enn pappa som vil ha tomater.

Vi bestiller dem hos en bonde i USA som spesialiserer seg på tomatfrø. Et par dager etter at vi har bestilt, kommer de på døren, og vi kan velge og vrake.

De er først sådd inne i små såbrett, men nå er de satt ut i jorden. De passer også ypperlig på en balkong i en stor potte, og skal helst ikke ha for mye regn. Det liker de ikke. Der for er det fint om de får stå under tak, eller du kan kjøpe et sånt lite drivhusskap på Ikea.

Når vi sådde dem ute, og det gjelder også for potter, har vi gravd et ganske stort hull, lagt et lag med gjødsel, og deretter satt planten nedi, ganske dypt, opp til bladene. Jo mer av stilken jo bedre, så ta gjerne av de nederste bladene. Vann godt og sørg for jevnlig tilførsel av vann og gjødsel, gjerne flytende gjødsel.

Fordelen med potter er at du kan ta dem inn hvis ikke alle tomatene rekker å modne før høsten kommer. Det går også an å klippe av grener med tomater og henge dem i taket inne. Da modner de også.

Nå sitter jeg og tenker på hvordan jeg skal bevare alle disse førti typene når vi først begynner å høste dem. Det blir ketchup, både gul, oransje, grønn og rød, og så blir det tomatsyltetøy, som er perfekt til ost, og så skal vi legge på glass for å ha våre egne hermetiske tomater hele vinteren, og kanskje noen soltørkede, eller ovnstørkede som vi legger i olje.

Men aller først skal vi spise så mange vi bare orker hele sommeren! Det gleder vi oss til.

Følg med på http://www.ellenwollen.no/, hvor jeg legger ut oppskrifter etterhvert som tomatene begynner å modne!

Tid for å så rett ut i jorda - eller i pottene dine!

Når jeg er ferdig med alle disse små spirene som skal forsåes inne, gleder jeg meg alltid, for nå er det ikke noe dilling lenger. Nå er det rett ut i jorda, og det er den delen vi liker aller best med kjøkkenhagen.

Litt sent ute er vi, men det er fortsatt håp. Så nå er vi klare for rødbeter, gulrøtter, salat, løk(setteløk), hvitløk(fedd), sukkererter, kålrot, pastinakk og seine poteter som kan gå rett i jorda.

De som passer aller best for dem som har potter på verandaen er salat, gjerne plukksalat, hvitløk( i en stor og vid potte eller halv tønne slik at du får plass til mange) og sukkererter(gjerne i en verandakasse med stativ bak hvor det er muligheter for å klatre)

Gulrøttene kan du gjerne så sammen med løken, og noen fine kornblomster. Bruk gjerne en såkasse med glasslokk på, som du enkelt snekrer sammen. Legg jord i, helst litt sandholdig, så er du klar for å spre frøene utover. Legg en liten stokk der du vil plante, lag en grop på 3-4 centimeter, og strø langs denne, så dekker du til igjen. Vanne godt.
Rødbeter gjør du det samme med.

Hvitløken deler du opp og setter hele fedd i jorda, slik at toppen er et par centimeter under bakken. Tenk at du skal ha nok mellomrom til en hel hvitløk. Prinsippet er det samme i potte.

Salat er aller best i potter, gjerne vide, og de trenger ikke være så dype, siden de ikke har så lange røtter. Kjøp gjerne en blanding, og husk å tynne ut etterhvert som de spirer slik at de ikke vokser oppå hverandre. Så gjerne først i halve potten, og etter tre uker kan du så i den andre halvdelen, og slik ahr du salat hele sommeren.

Da er vi igang, og trenger du ummidelbart flere tips, er det bare å kjøpe "Hannahs Hage - økologisk kjøkkenhage for store og små" (Gyldendal). Der står det alt du trenger å vite for å lage din egen lille - eller store - kjøkkenhage.

Men følg med her også, og del gjerne erfaringene dine med meg!

Fem høner tilbake
Han havnet i gryta til slutt, han gjorde det. Jeg holdt ham etter beina, opp ned, og sa farvel på den mest humane måten du kan slakte en hane på: Du vrir hodet på ham slik at nakken knekker. Snapp, så er det over. Så skolder du den, plukker den, tar ut innvollene, renser den, og så er den gryteklar.
Jeg innrømmer at han og jeg gikk for oss selv bak huset. Ingen fikk se på, og hjerte mitt dunket litt ekstra, det gjorde det.
Så grusomt, sier min venninne. Hvorfor det, egentlig, spør jeg. Er det bedre å oppforstre dem i bur, ta fra dem sjansen til å leve et fritt liv, stappe dem fulle av kraftfor slik at de vokser seg store og feite innen ureimelig tid, svært urimelig tid! Og aldri får plukke og sparke og grave i jorda, slik de liker så altfor godt. Er det bedre å gi dem et liv i et bur på størrelse med et A4 ark, henge dem levende på samlebånd, drepe dem med elektrisk støt, for så å la dem gå igjennom maskineriet uten at en eneste hånd har tatt bort i dem før de ligger vakuumpakket klar for markedet?
Da vil jeg heller ha en lykkelig høne eller hane trippende på tunet, som desverre må se sine beste dager talte når jeg kommer for å ta farvel. Men akk så godt de har hatt det, og så godt jeg får det når jeg spiser det fantastiske kjøttet.
PS! Det kan være et tips å ikke gi dem navn, for det blir det for mange vitser av rundt gryta...